Deliberate practice: bevisst trening gjør deg til ekspert

Publisert 2026-07-02 · Forskningen bak Project-simulator

Hvorfor blir noen prosjektledere dyktigere for hvert år, mens andre ser ut til å stå stille tross lang erfaring? Spørsmålet er eldre enn prosjektlederyrket selv, og et av de mest innflytelsesrike svarene kom i 1993 fra psykologen K. Anders Ericsson og kollegene hans.

Begrepet deres, deliberate practice, på norsk omtrent bevisst eller målrettet trening, har siden formet hvordan vi ser på ekspertise innen musikk, idrett, medisin og ledelse. Kjernebudskapet er ubehagelig, men befriende: ekspertise handler ikke først og fremst om talent eller antall år, men om hvordan man trener.

Hva sier forskningen?

Ericsson, Krampe og Tesch-Römer studerte blant annet fiolinister ved en musikkhøyskole i Berlin og sammenlignet de aller dyktigste med dem som var gode, men ikke i toppsjiktet. Det som skilte gruppene, var ikke total tid med instrumentet, men mengden fokusert, anstrengende egentrening: øving rettet mot spesifikke svakheter, med tydelige mål og umiddelbar tilbakemelding.

Forskerne definerte deliberate practice gjennom noen kjennetegn. Treningen er utformet for å forbedre en avgrenset del av prestasjonen, ikke bare for å gjennomføre oppgaven. Den ligger like utenfor den nåværende evnen, slik at den kjennes anstrengende. Den gir rask og konkret tilbakemelding på hva som gikk bra og dårlig. Og den gjentas, med justeringer mellom hvert forsøk.

Den viktigste konklusjonen for arbeidslivet er at erfaring i seg selv ikke er nok. Å gjøre det samme mange ganger sementerer vaner, både gode og dårlige. Uten målrettet trening og tilbakemelding flater utviklingen ut, ofte ganske tidlig i karrieren. Det forklarer hvorfor antall gjennomførte prosjekter sier overraskende lite om hvor dyktig en prosjektleder er i for eksempel vanskelige samtaler.

Hva betyr det for deg som prosjektleder?

Først: tren én ting om gangen. Å bli bedre på møter er ikke et treningsmål; å åpne hvert statusmøte med en tydelig intensjon, eller å stille et oppfølgingsspørsmål før du svarer på en innvending, er det. Velg én avgrenset ferdighet, hold fast ved den noen uker og bytt så.

Deretter: søk tilbakemelding tett på i tid. Be en kollega observere én bestemt ting i ditt neste møte og fortelle hva vedkommende så, samme dag. Jo lengre tid mellom handling og tilbakemelding, desto svakere blir læringen. Vage vurderinger som «det gikk vel fint» hjelper ikke; be om konkrete observasjoner.

Til slutt: legg deg på riktig vanskelighetsnivå. Hvis alle samtalene dine kjennes komfortable, trener du ikke, du bare presterer. Ta bevisst den forhandlingen eller den leveransebeskjeden som skurrer litt. Det er i anstrengelsen, ikke i rutinen, at evnen vokser. Regn også med at ekte trening kjennes tung; Ericsson og kollegene hans bemerket at deliberate practice, i motsetning til både arbeid og lek, sjelden er behagelig der og da, nettopp fordi den retter seg mot det man ennå ikke mestrer.

Slik trener du på dette

Problemet i arbeidslivet er at vanskelige samtaler er sjeldne, dyre å mislykkes i og sjelden følges av ærlig tilbakemelding. En simulator løser alle tre: du kan gjenta samme type samtale mange ganger, fokusere på én ferdighet om gangen, øke vanskelighetsgraden trinnvis og få tilbakemelding som peker på nøyaktig hva du sa. Det er deliberate practice anvendt på prosjektledelse. Prøv gjerne Project-simulator gratis i en uke og kjenn forskjellen fra bare å samle erfaring.